17 personer var møtt fram på Olavsgruva tirsdag 8. september for å høre Arne Espelund foredra om «Kobberhistorien i Cirkumferensen i et stort perspektiv.» Han la hovedvekta på smelteprosessene ved Røros Kobberverk i verkets historie, med sideblikk til andre norske bergverk. I starten var det nødvendig med minst 5 % kopper i malmen for at drifta skulle lønne seg.
Gjennom smelteprosessen måtte sluttproduktet foredles til minst 99 % kopper for at kopperslagerne kunne bearbeide kopperet til bruksgjenstander.
Fram til 1887 skjedde foredlinga gjennom en fem-trins prosess: Kaldrøsting – Skjærsteinsmelting – Vendrøsting – Svartkoppersmelting – Garing. Prosessen var svært energikrevende og tok lang tid, det tok minst 1,5 måneder fra malm til ferdig kopper.
Ormhaugen hytte var i drift fra 1855 til 1869. Den ble satt opp for å nyttigjøre seg «skrovet» fra kjernerøstinga ved Arvedal gruve.
I 1887 tok Kobberverket, som det første i Norge, i bruk en ny fransk metode: bessemering. Smelteprosessen foregikk også nå i fem trinn: Brikettering – Skjærsteinsmelting – Bessemering trinn 1 – Bessemering trinn 2 – Raffinering. Denne metoden var mye mer energieffektiv enn den gamle, og foredling fra malm til råkopper kunne nå skje i løpet av 1,5 time.
Endringa i teknologi var en revolusjon, smeltinga ble nå sentralisert til smeltehytta på Røros og de andre hyttene i området ble nedlagt. Takket være Rørosbanen som kom i 1877, fikk verket tilgang på rimelig koks fra England som var tatt i bruk i smeltinga.
Ytterligere forbedring av smelteprosessen kom i forbindelse med at flotasjon ble innført. Kobberverkets flotasjonsanlegg ved Storwartz ble satt i drift i 1926.
(Klikk på bildet for full størrelse)
